Volbeat på Trondheim Rocks: Det enkle er ofte det beste!
Det er ikke mye hokus pokus når Volbeat avslutter årets Trondheim Rocks. To gitarer, bass, trommer og Michael Poulsens særegne rockabillystemme. Trønderne trenger ikke mer enn det, for Trøndelag elsker Volbeat.
Sist oppdatert 19. juni 2026
Årets prøveprosjekt på ny arena, Ladesletta, har gått nokså knirkefritt for seg uten de helt store produksjonene. Det er enkle logoer på backdrop, kanskje litt pyro her og der, men stort sett band som har tatt med seg Marshallene sine, en Ampeg bassforsterker, et slagverk og lar sangene gjøre jobben. Headliner Volbeat synes også det enkle er det beste.
Med litt Motörhead – Born to Raise Hell på anlegget som intro entrer Michael Poulsen og hans danske våpendragere scenen og river av en av sine mest karakteristiske rockabilly-metal-låter «The Mirror and the Ripper». A-habba-habba-habba og en av tekstene som videreforteller historien om «The Guitar Gangster». Responsen er ikke helt hundre prosent på kunstgresset her på Ladesletta.
Etter en nokså varm og fin dag med oppholdsvær har Trondheim rukket å bli ganske kjølig etter at forrige band, Turbonegro gikk av. Trønderne er litt småtrege med å få fart på rumpevrikkingen, noe Volbeat-hymnen om «danserinnen» Lola Montez får gjort noe med.
The love of your life – Trondheim svarer: Yeaaaaah!
«Fallen» og et av de svakere sporene fra fjorårets album «Demonic Depression» kjøler igjen stemningen ned noen hakk før en liten Johnny Cash-trudelutt og bangerne «Sad Man’s Tongue» og «The Devil’s Bleeding Crown» igjen får varmen i trønderne.
«Norgesvennen» Michael Poulsen er en god seremonimester litt over 20 år inn i karrieren som Volbeat-frontmann. Han har valgt en singlet med «Aura Noir»-logo og viser med det at han setter pris på gammal, norsk thrash. I motsetning til de fleste frontmenn tidligere på kvelden er han flink med ord mellom låtene og får oss til å føle oss velkommen.
Så kommer det jeg mener er Volbeats sterkeste riff så langt i karrieren i låta «By a Monster’s Hand». Ja, det er litt sånn «Metallica-rip off», men faen heller. Her synger også Poulsen jækla bra. På «Guitar Gangsters and Cadillac Blood» viser han også hvilken tight gitarist han er.
Den litt mer pønka «Radio Girl» blir ikke det helt store høydepunktet. De som tok sjansen på å komme til Trondheim Rocks i shorts og t-skjorte begynner å kjenne det og flere begynner å lunte mot utgangen.
Plutselig blir Poulsen litt småpolitisk og erklærer at all religion er noe dritt før han setter i gang den enkle, fengende gitarintroen på ei låt fra sistealbumet med den lekne tittelen «In the Barn of the Goat Giving Birth to Satan’s Spawn in a Dying World of Doom». Poulsen geiter seg til med bæææææ-lyder og suggererende downstroke-riffs. Dette kan fansen like og det koker godt foran scenen.
Religionstemaet får bli med videre i «Heaven Nor Hell», der Jon Larsen bak trommene viser seg som den stødige metronomen han alltid vært for bandet. Har du hørt ham snakke om Ståle Solbakken, Iron Maiden og Volbeat-karrieren i Gammal Maiden?
Så kommer enda et av disse blodfete riffene. «Shotgun Blues». Steike som det groover og trønderne finner varmen igjen. Derfra og ut er det full jubel og crowdsurfing med t-skjorte som premie. Og for en avslutning med storhitene «For Evigt», «Still Counting» (med en fin gjeng rockekids på scenen!) og «A Warrior’s Call».
Metal inspirert av Elvis og Johnny Cash er greia i et Trøndelag som er flaska opp på allsang og rai-rai. Null pyro, null staffasje. Bare rett fram fete riff og allsangvennlige melodier. Det enkle er ofte det beste.
Trondheim Rocks på ny kunstgress-arena er over og det er bekreftet: Det funker. Logistikken er bedre. Det er flyt. Det går an å gå på dass uten å gå glipp av tre låter. Fet stemning og rock. Det e’ Trøndelag det!